Den brukne Paraply

En fantastisk historie skrevet av ukjente forfattere

Den skrekkslagne paraply

En internet historie i X deler

Startet: 20.10.1995

INNLEDNING

Regnet plasket ned på ruten i hybelen, som lå i fjerde etasje i en mursteinsblokk på Møllenberg. Studenten Ivar Åsen satt foran computeren sin og surfet på internet. "Det er ikkje mogleg", så han stille til seg selv. Han hadde klart å klikke seg fram til fram til hjemmesiden til terror-organisasjonen HAMAS. For å komme fram til denne siden måtte han ha brukt alle snik-metodene han hadde lært som ung hacker for å passere all passordene. "Heilt utroleg...", sa han igjen mens hahacker for å passere all passordene. "Heilt utroleg...", sa han igjen mens ha sprang opp av stolen å kikket i speilet som han hadde hengende over senga på rommet. Ansiktet hans var fregnete og kvisete, og han hadde fått noen store svarte ringer under øynene. Håret var rust-rødt og veldig stritt. Ivar var en tynn hengslete fyr som hadde vært student i 8 år nå, fordi han brukte det meste av tiden til å surfe på internet. Ivar satte seg ned foran datamaskinen igjen. På skjermen kunne har se organiseringen av hvordan HAMAS var bygd opp, og han kunne til og med klikke fram bilder av medlemmene. Han lurte på om overvåknings politiet, CIA eller KGB hadde tilgang til denne siden, men han tvilte på det. Plutselig så Ivar noe som fanget oppmerksomheten hans. FUTURE EVENTS leste han av skjermen. "Framsynte hendingar", tenkte han halv hoyt mens han klikket på teksten. På skjermen kom det fram ei liste med datoer, og først på lista stod datoen October 21st.1995. Ved siden avdatoen sto stedsnavnet Trondheim nevnt og også the holy pope. "Dei kjøterane heve tenkt å knerta paven når han kjem til Trondheim i morgon", glapp det ut av ham. "Eg skal jammen sjå til at paven klarar seg eg!"

TIL HANDLING

Ivar kastet seg over telefonen, som selvfølgelig gikk i tusen biter pga at Ivar tung (selv om han var tynn og hengslete). Derfor måtte han løpe ned til Marvin for å finne ut programmet til pavens Trondheimsbesøk. Nå viste det seg at Paven egentlig k om til Trondheim for å feire Rosenborgs seriemesterskap, og det hele var derfor dårlig planlagt, da RBK spilte borte mot Kongsvinger i den siste, men ikke avgjørende kampen. "Dette må jeg utnytte, slik at Paven ikke kommer til Trondheim, men reiser til Kongsvinger istedet", tenkte Ivar, som selvsagt ikke turte si noe om HAMAS' planer, hverken til Marvin eller politiet.

Ivar ikke så snartenkt. Hjernen hans hadde for lite RAM til at det kunne gå fort rundt oppe i topplokket når det ikke var dataproblemer det var snakk om. Men, tenkte han (når han endelig fikk tenkt), for å kunne handle (på flere måter) må man ha p enger. Han styrtet avgårde til nærmeste minibank. , tenkte han mens han stod der og tastet inn PIN-koden til den meget slunkne kontoen sin. Men nå hadde han ikke tid til å stå der å tenke lenger. Han styrtet hjem igjen for å finne hjemmesiden til the holy pope. . (Ivar ikke så stiv i engelsk, men han var stiv i nakken...) Han sprang inn gjennom døren, som dermed gikk i stykker, og satte seg foran datamaskin en. Dermed begynte en ny søking etter nok en hjemmeside. Men han viste om en snarvei. Ved å bruke VWW (Vatikanet Wide Web) istedet for WWW gikk det ikke lang tid før han fant det han lette etter.

Nummeret. Der var det: 00-555-DIAL-FOR-BLESSING (2500 lire pr. minutt) Han skulle til å slå nummeret på telefonen, da det plutselig slo ham at han hadde slått først, og at telefonen dermed fortsatt var utslått. Dermed startet søkenet etter en ny te lefon. Ivar husket at han hadde sett en telefonkiosk like ved City syd, forrige gang han var der ute. Han var imedlertid stygt redd for at den hadde ligget akkurat der hvor den nye REMA 1000-butikken nå lå.

Ottefus i hovet og med promp i magen, skeina Ivar oppover Oksbakkane i sin raude Lada 1300 GTIAKPML. Han visste eigentleg ikkje fram eller hatt: Kunne telefonkiosken framleis vera der den hadde vore før den var i Nardokrossen som vart forandra i den tida kiosken vart flytta dit den nye Rema1000-butikken låg? Og ville den ringa? Og ville nokon svara? Og ville han som svarde vere den ekte paven, og ikkje ein vanleg skrytepave - eller i ofselegste fall ein albansk juksepave? Han var iallfall glad for at hans eige livshistorie hadde kome seg inn pa ei språkleg norm han likte og ikkje var framand for, medan han svingde dei framste hjula (ja, for det var ein framhjulstrekkar, denne ladaen til Ivar Åsen) inn mot den staden der t elefonkiosken hadde loge og kanskje lag. Kven kunne vite? Og kven kunne svarte? Ivar ganske låk i knea då han gjekk ut or den gamle bilen han hadde arva hjå mor si som hadde kjøpt han brukt og ganske billig gjennom ei utljosing i Romsdals budstikke. Han gjekk inn i telefonkiosken.Men den var borte! Full av angst og age gjekk han i nn i telefonkiosken igjen? Men den var framleis forsvunden nett som den slappe fisen han hadde sleppt pa den forrige fjellturen opp mot Granslevatnsheia -og som ingen hadde merka ferten av fordi det allerede lukta steikt fisk og lufta var sa ovstor. Eit bl ikk på skiltet utanfor vegen la alt klart som dagsljos : RINGERIKE 376 sto det - og E6. Det forklarar seg. Telefonen er slegen ut, tenkte Ivar Åsen, før han ombestemte seg, sette sitatstrek og slengte påstanden ut i lufta: - Det forklarar seg. Telefonen er slegen ut. Men kva skulle han no gjere i jakta på telefonen som han kunne ringja og åtvara paven, ja ikkje juksepaven men den verkelige signingspaven som hadde Rosenborg-genser under kjortelen og Mini-autograf pa låret. Og som kom for å feira seri egullet,og trudde det var i Nidaros, mens det var i Kongsvinger, og no hadde dei nett spelt cupfinale mot Hanseatane og aldri vorte einige om kven som skulle vinna og kven som skulle tapa? Og korfor tenkte han alltid i sa ofseleg tunge og vanskelege setningar, som var dei utforma av ein tungnem journalist på forbetringsanstalt? Og kvifor ville ikkje telefonen ringe lenger? Kvifor sa skiltet at den RINGERIKE? Og burde han kanskje reisa den veien pila peika? Og kva ville skje no? Og kva ville skje.......................NO? Og kva ville gaffel? Ivar Åsen kjende ei slik spenning kring tarmslyngen at han holdt på å pisse seg rett ut, men han håpte han klarte a venta til neste skrivarmann kom på banen. (Ja, ikkje fotballbanen pa Ullevål, for der var den slette domaren forlengst ferdig med a sp ele kort med hanseatar og trondheimarar. Og heller ikkje T-banen til Huseby, for den var innstilt for tida, og erstatta med buss. Nr. 16A). Men banen....

Han kom plutselig på at GH Elektriske hadde restesalg på mobiltelefoner. De hadde blitt liggende igjen etter det verste sjokksalget, så han ilte dit. Da han gikk mellom dørkarmene (en våken ekspeditør hadde sett ham komme, og ville berge døra; han holdt den åpen), hørte han en underfundig lyd. Det var som om lyden kom fra innerlomma hans. Det var mest som en ringelyd. Ivar skrekkslagen. Hadde han allerede kjøpt seg mobiltelefon? Og i så fall, hvem visste at han var HER N&ARING;! Han listet hånden in nenfor jakka, men den hang fast i dørkarmen. Så han droppet det. Nå begynte batteriene på den mobiltelefonen han allerede hadde å bli dårlige, pga. at han brukte så lang tid på å lese dette, og ringinga ble svakere og svakere. Men han klarte å lo kalisere den, og fikk svart. Han hadde håpet på gult, eller kanskje helst grønt. Men han fikk altså svart.- Hallo! sa han mandig. Det var taust i den andre enden. Han hadde lært å ikke fise i andres butikker.

Ettersom mobiltelefonen Ivar hadde begynt å synge på siste verset (One bottle of beer on the wall....), gikk Ivar inn på GH-elektro igjen. En typisk GH-elektro ekpeditør kom mot han iført Rosa cord-fløyel bukse og lysegrønn ull-blazer som røytet. "Ja og det var....", sa ekspeditøren mens han klikket på en penn han hadde i lomma. "Eg...", begynte Ivar, men ekspeditøren tok raskt over. "Nei vi har ikke egg.... Da må du til rema da veit' du vennen min". Ivar mislikte denne ekspeditøren svært int enst, og han fikk bange anelser om at denne ekspeditøren måtte gå på egne gudstjenester i Nidaros Dommen (les Chuch of homo (- sapiens)... Ivar strammet seg opp, kremtet og sa høyt og tydelig:" EG LURAR P&ARING; OM EG KAN F&ARING; PR&OSLASH;VA DEN BESTE MOBIL TELEFON EN DYKKAR HAR ?". "Klart du kan det vennen min", sa ekspeditøren mens han svinset feminint mot en hylle der det sto mobiltelefoner. Da han kom tilbake gav han Ivar telefonen, og sa: "Bare prøv den du, jeg må gå meg en tur å fixe håret mitt jei...." S å snart at ekspeditøren var forsvunnet, slo Ivar telefonnummeret til PAVEN på den lånte mobiltelefonen. Det ringte en par ganger, og så svarte det i den andre enden: "Yes, the popes residence."

"Goddag, eg undrar på om du.." Ivar ble brått avbrutt: "&ARING; Ivar er da do?", sa Paven på gebrokkent norsk. " Det måtta væra do som snakka norsk i telefonen til utlanda". "Ja, men du skjønar at det er ikkje min talatut, eg har berre lånt han i ein ele ktroforretning." "Det skulla ikke tilfeldigvis væra GH-elektro?", spurte Paven, med en tydelig angst i stemmen. "Eeh, jo, medan du seier det. Det stemmar nok..." "Men GH og HAMAS samarbeida jo mot å utrydda alle paver i hele verden!" Ivar tok som alltid alvorlige situasjoner med et smil:"Åh, de var da ein smal uppgåve! Dykk er jo bærre ein! Ha ha!" Men plutselig størknet smilet på ansiktet hans (Joda, Ivar hadde som alle andre smilet sitt i ansiktet, selv om han var en nerd). Homoen i GH-elektro-buti kken så på Ivar med et sleskt smil mens han (homoen) trykte ned knappen på en fjernkontroll.

Han (homoen) var dum, for det han (homoen) ikke tenkte på var at den skulte bomben var innstallert i den mobiltelefonen som Ivar stod og holdt i. Men dette var jo ille for Ivar. Men siden Ivar kunne lese den forrige setningen i denne historien, og takket være all den tid Ivar hadde brukt på dataspill opp igjennom alle tider (i hvertfall den han hadde levd), så hadde Ivar lært seg å reagere med 2.998 multiplisert med 10 i åttende potens meter pr.sek. Han kastet mobiltelefonen som han hadde (viktig: Hadde!!!) i hånden og stupte ut døra i GH-butikken, som denne gangen var lukket og dermed gikk i stykker... 10 sekunder etter kom Ivar til seg selv. Han så seg rundt og rundt og rundt og rundt..... (hodet hans var ikke helt formattert etter eksplosjonen ). Da så han at både GH-butikken og han (homoen) var borte som en sviske. Det eneste som var igjen etter eksplosjonen var Ivar. Nå var rådyra gode (Ivar likte nemlig rådyrsteik, men den var rådyr). Men nå synes Ivar det var på tide å komme seg vid ere. Han kom seg til GTIAKPMLen og hoppet inn. Nå gjaldt det å holde fisen rett i baken....

Etter en biljakt som vil gå inn i historien som en av de tammeste, siden det bare var en bil med, og den hadde en toppfart på 56 km/t, fant Ivar ei rundkjøring som han kunne roe seg ned i. Han bant fast rattet i 5 grader mot høyre, la setet bakover og begynte å tenke. Ingenting skjedde. Så etter et minutt eller fem, fortsatte ingenting å skje. Ivar syntes et lite øyeblikk at det var en smule rart, i og med at han kjørte feil vei i rundkjøringa, men hjernen hans hadde en vegring mot å henge seg op p i detaljer. Da falt det en ide ned i hodet på ham. Den falt så hardt, så hardt, så hardt, så hardt, så hardt...

Ivar skeiv i skolten i fleire minutt etter at ideen endeleg hadde landa. Heile livet hans passerte skulerevy. Han såg for seg alle familiemedlemmene heime i Kversletjonnsbotn: Ho Hestfrid, han Gorm og katta deira, ho Arne. Forestillinga var sanneleg ikkje mykje a skryte av, sa revyen var ferdig pa få sekund. Ingen klappa og Dagbladet ga terningkast ein. Etterkvart som hovet verka a kome på plassane sine igjen, tok Ivar fram ideen att. Sidan han var ein skikkelig nerd var det ikkje lett a finna fram til d en, og med eit bel var ei veke gått der i rundkjøringa.Lettare svimmel, som etter ein slapp solo 1. nyttårsdag eller som etter å ha stått pa hovet i fjorten dagar eller rett og slett - som etter a ha køyrd rundt og rundt i ei rundkøyring i ei veke, ja for det var det han hadde gjort, Ivarguten, stogga han bilen, tok med seg ideen og gjekk ut.No kunne han endeleg sjå pa den fantastiske ideen sin. Jo, han måtte sprenge alle i HAMAS NORWAY før dei sprengde nerdane som skulle redda paven fra a verta s prengt.Men kvissleis skulle han klara det? Skulle han gje dei kvar sin GH Mobiltelefon? Skulle han imitere ekspeditørkladden sann at alle vart sprengt av ottefus og harme? Skulle han sende pitbullen sin pa dei - sa dei matte sprenge? Kva skulle han gj&slash;re? Og kor MYKJE skulle han gjære for at brøda vaks seg store nok? Og kva var i gjære? Ivar tenkte sa hardt at han gløymde at han hadde avtale om a føre intetsigande samtalar pa heimmålet heile den kvelden saman med artsfrendane sine: Han Sølve Grotmol og ho Ragnhild Sæltun Fjørtoft. Han kasta alt han hadde, tok beina fatt - og begynte a sprenge....

BIBLIOTEKET

Ettersom det hadde gått så lang tid siden oppdraget først begynte, følte Ivar at det var på tide med en liten rekognosering i langtidsminnet. Han kom etterhvert på hva som opprinnelig var hans lodd, og skrapte av den grå gugga som dekket over vinner tallene. Men det var ingen vinnertall. Ivar betenkt. Hva om HAMAS NORWAY ikke eksisterte? Hva ville de DA si når han kom og banket på døra deres? Han sluttet å sprenge. Det var snart ikke mer jord igjen rundt ham. Nei, dette måtte planlegging til! Han dro til bibliotekaren på hovedbiblioteket. Heldigvis for ham var det ikke et hardt slag, mer som et vennlig klaps. Bibliotekaren lot seg overtale. Han kom fram med informasjon om de ufyseligste organer og organisasjoner. Mest iøynefallende var en artikk el om en organisasjon Ivar aldri hadde hørt om; Indreorganmisjonen. Han gyste. Det var om en forening som mente at et helt menneske kan bygges opp og omvendes delvis, og ved å ta ut og vende om organene, ville personen til slutt bli helt omvendt. Men der var det han lette etter: Høyst konfidensiell info fra etterretningstjenesten, sakset fra Dagbladet 5 dager før E-sjefen visste noe. HAMAS viste seg å være ekstremt voldelig anlagt, og topphemmelig. Men der stod iallefall telefonnummeret til foreningen, samt besøksadressen. Tankerekken ble plutselig brutt.

Bibliotekaren som stod foran Ivar, hadde begynt å kle på seg. Ivar hadde skaffet seg en lur plass slik at han kunne titte på billiotekaren gjennom en bokhylle som manglet en bok. Klærne som bibliotekaren tok på seg var litt merkelige. Rundt halsen had de han et svart og hvitt sjerf med frynser, jakken han hadde på seg var i flere grønn farger og buksa like så. Ivar tenkte så det knakte med føttene (etter som det er stort sett bare føtter som kan lage knake lyder): "Det var noe med dette antrekket som virket kjent..." Nå giret Ivar om hjernen i SUPER-OVERDRIVE giret og en lys pipelyd sev ut av Ivar's hjernebark. Hodet skiftet tidvis farge mellom rødt, grønt, blått og filolett... Ivar husket ikke at han hadde tenkt så hardt og intenst før og han var sikker på at minst 3 ting ble tenkt hvert minutt. Brått snudde biliotekaren seg slik at ryggen vendte mot Ivars front. På ryggen sto det skrevet noe med store bokstaver. Ivar prøvde å lese : Kalas,.. nei,... Takras, nei... Smadas... huff nei.... nukleon syre.... nei... Plutselig kjente Ivar igjen ordet. Hei, sa han til Ordet, Hva heter du? Jeg heter HAMAS, sa ordet...HAMAS.... HAMAS.... HAMAS... Hmmmmmm. Det har jeg hørt før. Kanskje det har noe med Kalas, Takras, Smadas, nukleon syre å gjøre. ...Ivar skjønte med et hva det hele skulle bety: H A M A S !

Hans Ammadeus Magnus Ammadeus Sivertsen!!!! Mannen i de merkelige klærne var rett og slett en fan av den gamle barne-TV serien om Langåsen pensjonat og lektor Tørrdal... Men fortsatt var det noe som ikke stemte. Ivar husket plutselig at han var midt inne i en krim-action- voldshistorie. Mot alle odds så nå Ivar sammenhengen svart på kamo-farget: HAMAS var bare dårli utenlandsk utale for homos! De var altså helt klart uten tvil en klinkende klar systematisk sammenheng mellom HAMAS og homoen i GH-butik ken, trodde Ivar, selv om han var litt usikker, trodde han. Ivar bestemte seg fort og lydløst om å overbemanne HAMAS-mannen. Han trykte derfor for og fortsatt nesten lydløst inn brannalarmen for å få brannmennene i Trondheim til å overbemanne stakkaren. Og kjapp som brannvesenet er i Trondheim var ikke HAMAS- terroristen(kun spekulasjoner) levnet en eneste sjanse. Han druknet av en kraftig vannstråle rett i munnen før han fikk sagt "Høgskolen i Sør-Trøndelag, avdeling for lærerutdanningen".

Ivar reagerte nå lynkjapt. I alt vannet som pluttselig befant seg i biblioteket fikk han snappet med seg den boka han så sårt kunne trenge akkurat nå. Nemlig lommeboka til HAMAS-bibliotekaren. , tenkte Ivar halvhøyt, men det var ingen som hørte ham, fordi brannmennene lagde slikt et bråk. Ivar kommet hjem nå og hadde roet seg. Siden han hadde tilbrakt ei uke i rundkjøringa så kom han plutselig på at attentatet mot paven allerede kunne ha blitt gjennomført. Men etter en liten sjekk (på cirka 100 kroner) fant han ut at det ikke var tilfellet. HAMAS hadde blitt forsinket p.g.a. det rotet som Ivar hadde laget. Paven hadde husket å dra til Kongsvinger, men det hadde ikke HAMAS. Men hjemmesiden til HAMAS fortalte at det ville bli gjort et nytt attentatforsøk i Rom innen et år. tenkte Ivar. , sa han til seg selv. Han fisket kredittkortet ut fra bibliotekaren sin lommebok (brukte tyske mark som agn), og dro avsted til nermeste butikk. Der kjøpte han det mest nødvendige for turen til Rom, nemlig en stor PARAPLY!

REISEN TIL ROM

Ivar ikke sikker på hvilket Rom han skulle til. Men etter en kjapp (alt er jo relativt) diskusjon med seg selv fant ha ut at det ikke kunne være kjøkkenet, og dermed var det bare å ta fatt på veien. For selv om den absolutt ikke ble bygd på en dag, så var den som skapt for romfart. Nå gjaldt det bare å finne ut hva man skulle bruke. Skulle han ta raskeste veien, det vil si av veien og opp i skyene, eller skulle han ta GTIAKPML'n og risikere og komme på avveier. Ivar fant ut at det var ett fett, og siden han var på en kolossal slankekur, forfatterene hadde nemlig glemt å gi ham mat den siste uken, så tok han toget.

- Det her gar jo som på skinnar, tenkte Ivar mens det tagga toget hufsa seg nedover Glåmsevannsdalen mot Rom. Han var ikkje heilt sikker pa om han hadde komme pa rett bane. Lerkendal var det iallfall ikkje, der hadde han vore før og ropa "Heil deg" til både Sogndal og Hødd. Ullevål var det heller ikkje, for der var Drillo. Han hadde spurd fleire om vegen. Men vegvesenet hadde ikkje fleire på lager for tida, og ikkje kunne dei skaffa nokon til han heller. Kanskje kunne han fa ein liten sti om han venta eit halvt ar, hadde dei sagd. Også hadde dei berre fortsett med a sage opp vinterveden... Til slutt hadde Ivar gatt bort til ein rar mann med alpehuve, flippskjegg, kjortel og ring i øyret. Han hadde vorte nesten daud av latter over det dumme spørsmalet frå nerden Ivar. - Alle vegar føyrer dit, veit du ikkje det, hadde den feminine mannen ropa, før han forsvann, nett som ein sentralbanksjef i airbussen. Men Ivar ikkje heilt sikker no. Toget hadde oppførd seg så merkeleg, med korte elektriske støyt i hornet heile tida. Plutseleg såg han to ungar som sto og sleika på eit Par is. - A nei, eg har kome til feil hovudstad. Alpehuva laug! gaula Ivar så veggane bula seg til kvar si side og skinnane forma ein klagesang i løkkeskrift. I same augneblink sto alpehuva i døra igjen, med eit breidt glis, eit stort hol i framtanna og ein psykedelisk paraply i handa. Han reiv av seg huva, snudde kjortelen fram att att, barberte av seg skjegget og sto der plutseleg som ein Ivar hadde sett fleire gonger: Rosemarie Køhn! Ivar kunne ikkje unngå å sjå at det sto tatovert noko med HA og MAS i løkkeskrift på den harete overarma. Men han skjønna ikkje kva det var for mas ho masa om. - No er du ferdig, om du ikkje svarar riktig pa spørsmalet mitt! flira ho lurt. Han oppdaga med eitt at Nandor Hamza vinka i bakgrunnen, og høyrde Bit for Bit- melodien presse seg inn i skallen.

Med fys i hovet venta han på det livsviktige spørsmalet.

Kor mange sønner hadde Abraham? fnyste rosa. Ivar tenkte. Så husket han på Peter Pan, og at hvis man tenkte en glad tanke, så gikk alt så meget bedre. Så Ivar tenkte en glad tanke. -Kanskje Abraham var en svært potent mann? -Det var kanskje slik at han var en god far? Ivar syntes han tenkte meget glade tanker. -Kanskje han var fruktbar og fyllte jorden? Det var jo gladt nok, det. Men ble det gladtere nå, så kom rosa til å skli ut i neste sving. Mange syntes nok hun hadde sklidd ut for lenge siden, men det var en helt annen historie. Han tenkte EN glad tanke til, og dro til seg paraplyen som rosa holdt, og hun knakk ved roten. Han klippet av henne tornene, og satte henne i en vase han hadde i innerlomma, slik at hun ikke kunne røre seg. Nandor Hamza smilte lurt i skjegget rosa hadde barbert av seg. Han hadde en ide til en ny leke-serie på TV. Han gikk av på Mysen. Ivar tenkte ikke mer over den aparte plasseringen Mysen hadde i disse dager, og gikk av i Roma.

"Ja no har eg kome til ROM", sa Ivar til seg selv. Riktig nok hadde Ivar på en måte vært her før, men alt hadde vært så annerledes da. Som liten gutt hadde han vært i Romerriket. Dette hadde han stusset på hele livet. I historie bøker hadde han l est at Romerriket eksisterte mellom år 300 f.Kr. og år 150 e.Kr. Han hadde forstått at Kr. var en forkortelse, og han hadde også hørt at det var en forkortelse for et navn. Ivar's egen teori var at Kr. stod for Kristian, var Trondheims største MEGA n erd. Det har ikke kunne fatte var at Romerriket var avhengig av Kristian som var en helt vanlig gutt. Nok om det tenkte han. Han gikk fra tog perongen og så til sin fortvilelse at kjernen av byen Rom var langt unna. Da slo det Ivar som hånd i hanske i boksing den

store jernstanga som de gammeldagse(!) lokmotivene i Italia måtte bruke for å fylle vann i dampkjelen. Men det var en annen historie (les: Ivar Åsen - his never ending story åahåahåaha(fritt etter Limahl). Han skyndte seg ut i gata, puffet unna al le som ville skaffe han et billig,illeluktende, men perfekt husrom, og praiet den første pirattaxien han så. "Du må kjøyra meg til Paven", så Ivar. Den stakkars taxisjåføren måpte bare værre(som nordmenn flest) til Ivars uforståelige ord. Akkurat da kjørte paven forbi på sin moped. Ivar glemte alle sine språklige prinsipper og sa i beste Jens Bonde-stil: "Follow that pope!" Akkurat dette hadde taxisjåføren ventet på å høre hele sitt liv, så nå ble han helt i hundre. Men det merktes ikke på kjøringa, som alltid var uforsvarlig og rå.

COLOSSEUMET

En vill mopedjakt som absolutt går inn i historien begynte. Paven hadde en VATGTI-moped med dobbelttrimma motor. (Topphastighet 200km/t). Frontglasset var skuddsikkert plexiglass og i begge speilene hang det krusifikser med jordbærlukt. Men Roms drosjes jåfører er ikke blant dem som gir seg fortest. Uten antydning til respekt for trafikkskilt og lyskryss dro de avsted inn mot bykjernen (radioaktiv, p.g.a. 15 forskjellige radio- og tv-stasjoner som fantes der). Ved Colosseum stoppet plutselig paven ved e n av inngangene og parkerte (og låste, p.g.a. faren (evt. moren-se likestillingsloven) for tyverier) mopeden i et ukristelig tempo. Ivar fikk drosjesjåføren til å stoppe og hoppet ut gjennom døra (som selvfølgelig ble sprengt i filler, da Ivar ikke h adde lukket den opp først). Ivar skulle til å løpe etter paven, da drosjesjåføren ropte etter ham: Ivar fikk liret(!!) av seg noen ord og styrtet ned i Colosseums underverden for å finne paven. Han så paven løpe gjennom en do er (som gikk i stykker, Ivar og paven har altså noe felles..) i enden av en korridor. Ivar tok beina fatt i samme retning.

Etter at Ivar hadde snudd beina i riktig retning begynte han å løpe. Det var bare en ting som stod i hodet på ham, og det var en glassplint fra vinduet i taxidøra. Han bestemte seg for å la den stå der. En vet aldri når sånt kan komme til nytte, som bestemora hans hadde sagt. Hun hadde gått rundt med et halvt kjøleskap i hodet i 20 år. Ivar hev seg inn den døra som Paven så behjelpelig hadde sprengt i filler. Rett før han traff bakken, klar til en rulle han hadde sett i forrige barne-TV på TV3, så han noe som forbauset ham så mye at han rett og slett bommet på den tidliger nevnte bakken. Han ble dermed liggende og sveve bare noen cm over det harde mursteinsgolvet. Og det han til sin store forferdelse hadde sett var Paven, som sammen med

Kristina Støp drev med innspillingen av en ny episode i serien "Tilgi meg". Paven hadde tydligvis ikke fått med seg slaktingen av mediakalkunen Støp som hadde foregått i den kulørte, og den kanskje litt mer grå og kjedelige, men ikke mindre aktuelle, pressen i Norge det siste døgnet. Jo dette var nok et scoop av fru Støp. For hvem hadde vel mer tilgivelse å gi enn selveste paven? N.K. Kirke og greier. Spørsmålet var vel heller hva som skulle tilgis, og hvem. Trommehvirlvlene sang i mansejen - og publikum jublet og klappet i takt med "Applause please"-lampen. Ivar trodde ikke det han så - der kom jo selveste lederen for HAMAS! Hadde han tenkt å be om tilgivelse, eller skulle han sprenge høyttalerne, slik at paven gikk med i omkostningene? Han - HAMAS-lederen - smilte skjevt.

Lederen for HAMAS hadde kledd seg ut som en liten baby som slikket på en kjærlighet på pinne. Til tross for den gode forkledningen hadde Ivar med sylskarpt blikk klart å gjenkjenne mannen (etter som babyen var 2m høy og hadde skjegg og hårete armer og ben). Babyen (HAMAS lederen) hadde klart å komme seg inn på raden bak der hvor Paven satt og han nærmet seg paven med stormskritt. I det HAMAS-babyen passerte Paven la han igjen en liten boks som lyste med røde neon bokstaver tallet 10:00. Vidre snek HAMAS-babyen ut bakveien mens han lo :" HA HA HA HA - MAS". Ivar kikket nærmere på boksen lå under setet hvor paven satt. Tallet på boksen viste nå 09:23. "En bakover tellande klokke", sa Ivar halvhøyt til seg selv. "Eg har alltid ynskja meg ei slik klokke". Uten tanke for noe annet, snek Ivar seg fram til Paven (bakfra), og snappet til seg boksen og løp ut bakveien. Kristina Støp hadde fått med seg det som hadde skjedd, og ropte :"STOP THE THIEF!". I det hun hadde fullført setningen, hørtes det et svosj og rett foran publikum stod Derrick og herr Klein. "Ich bin Derrick von de KriminalPolizie, und hier ist euch herr Klein". En grønn BMW-525 kom med et rusende inn i manesjen. Derrick og herr Klein hoppet inn i BMW'n og kjørte med vill fart etter Ivar. Ivar hadde plutselig forstått hva han hadde gjort og angret på at han hadde stålet den bakover tellande klokka. Nå lyste klokka 00:18, og Derrick og herr Klein hadde tatt igjen Ivar. "Geben uns eure klokke, bitte". Ivar skjønte at spillet var slutt og kastet klokka over til Derrick og herr Klein som slengte seg inn i bilen og kjørte videre. "Sukk det var den klokka", tenkte Ivar. I det den grønne BMW rundet hjørnet på ei gate, eksploderte bilen i tusen knas og tyske kropps- og bildeler fordelte seg gjevnt utover Roma. "Det var den raraste klokka eg har sett", mumla Ivar. "For det første gikk ho baklengst, og for det andre hadde ho ein heidundrande alarm!".
Ivar kom plutselig på at oppgaven hans var jo å passe på paven, og han snudde seg mot Colosseumet. Et pansret kjøretøy kom i stor fart mot byggningen...

Last modified: Thu Oct 3 09:13:31 MET DST 1996