Kommentarer til "Anne og Alet" av Bentzen

Heftet om Anne og Alet har jeg funnet hjemme hos min familie. Såvidt jeg vet var min morfar behjelpelig i en eller annen form i forbindelse med utgivelsen i 1925, så jeg antar at eksemplaret har vært i familien siden utgivelsen. Både trykkested og tema indikerer at dette er lokalhistorisk materiale som ikke har vært solgt eller distribuert utenfor Agder.

Jeg har ingen opplysninger om dette er en førsteutgivelse eller om heftet også tidligere har vært utgitt.

Opplysninger om forfatteren har jeg ikke vært i stand til å finne, men la meg her begrunne hvorfor jeg mener at dette heftet ikke er begrenset av opphavsrett. Årstallet på tittelsiden er 1874, og skriftet ble enten utgitt for første gang da, eller det har lagt uutgitt siden da. Videre referer forfatteren til at han snakket med øyenvitner til henrettelsen (mai 1771). Antar vi at disse samtalene må ha skjedd senest 70 år etter henrettelsen, så må forfatteren ha vært voksen i 1841. Dersom vi antar at han ikke var yngre enn 15 år da han fikk disse øyenvitneskildringene, så må han være født senest 1826, og han må derfor ha blitt minst 100 år for at begrensningen på 70 år skal ha innvirkning ved skanning i 1997.

Dersom verket er utgitt posthumt i 1925, så er vel beskyttelsestiden ikke lengre enn 70 år.

Jeg mener derfor at denne elektroniske utgaven med god margin er opphavsrettslig uproblematisk. Videre er språket av en slik type at jeg har vanskelig for å tro at 1925-utgaven er noe annet enn en direkte gjenutgivelse.

Jeg krever ikke opphavsrett på hverken den innskannede tekst, det jeg har lagt på av HTML-kode eller på denne introduksjonen. Denne teksten er derfor opphavsrettslig fri, og kan derfor brukes av f.eks. Prosjekt Runeberg og andre.

Øvrige tekstlige kilder om Anne og Alet har jeg ikke sett. Mer informasjon kan muligens finnes i en rikholdig bygdebok for tidligere Øyestad kommune; denne kom ut for en 10-15 års tid siden. Teknisk sett burde jeg være i stand til å finne informasjon om forfatteren også i denne bydeboken. Vi får se hva jeg finner senere ...

Ellers har jeg sett noen bemerkninger om korrespondanse mellom Gabriel Scott og Willhelm Krag i forbinelse med hva vi i dag ville kalle research som Krag gjorde til en roman. I denne romanen inngår historien om Anne og Alet som bakgrunn eller sidehistorie.

Bentzen selv refererer til to kilder i forordet sitt. Den ene er «Bidrag til Øiestads Presters og Prestegjelds Historie». Denne inneholder en lang rekke biografier over prestene i Øyestad. På side 36ff fortelles det om Jens Pharo, sogneprest 1757-1776:

Medens Pharo var Prest i Øyestad indtraf der en Begivenhed, som endnu lever i Folkets Minde. Paa Helle, berettes der, levede for næsten 100 Aar siden 2 unge Piger, Anne og Alet. De stode i en utilladelig Kjerligheds Forbindelse med et Par gifte Mænd. Forat kunne blive gifte med dem, ryddede de med Fluegift av Veien deres Hustruer og Flere, som vare deres Planer til Hinder. Engang blev Søstrene uens og kom i Trætte, hvorunder de gjensidig bebreidede hinanden for Mord. Hendelsesvis var der Vidne tilstede. De bleve derpaa fængslede og tiltalte. Endelig falt Dommen, at de skulde knibes med gloende Tænger og halshugges. Da Henrettelsesdagen kom, samledes der fra alle Kanter en Mængde Folk, som i talløse Baade ledsagede den store Baad, som fra Haugerød Arresthus førte de Dømte til Retterstedet. Det var et rystende Syn at see de 2 unge, smukke Piger sidde i Baaden med bare Halse og udslaget Haar og ved deres Side Presten og Skarpretteren. Ved hans Side stod en Gryde med Gløder, hvori de Jern holdtes glødende, hvormed de ulykkelige Piger bleve knebne paa de forskjellige Steder, hvor de havde forgivet Folk. Tilsidst bleve de førte til deres Hjem Helle, hvor Skarpretteren paa Haugen ved Veien atter kneb dem med gloende Tenger, saa afhug dem høire Haand og tilsidst Hovedet.

Alet, der i Fænglet skal have digtet en Bodspsalme, hvoraf man endnu mindes enkelte Stropher, skal have vist sig meget bodfærdig. Hun skal dog have næret det Haab at beholde Livet. Hun ventede nemlig, at hendes Elsker skulde komme til hende paa Retterstedet og der erklære, at han vilde egte hende. Det var nemlig en Folketro, at en domfeldt Kvindes Liv kunde Frelses, naar en Mand fremstod og erklærede at vilde egte hende. Alets Elsker svigtede imidlertid og den ulykkelige Pige maatte gaae sin redsomme Død imøde.

Skarpretteren fulgte efter fuldendt blodig Gjerning, Presten Pharo hjem til Øyestad, hvor Forferdelse greb Prestens Husfolk, da de fik see, at den gruelige Skarpretter satte sig tilbords hos Presten med sin med Blod beplettede Kjole. Pigernes Hoveder bleve satte paa Stager og stode der længe.

De romantiske undertonene i denne fremstillingen er neppe troverdige, da imøtegås kraftig av og med godt underbygget dokumentasjon i Bentzens bok. Uttrykket «Endelig falt Dommen» antyder for meg at denne fremstillingen er et sammendrag av en lengre epistel som Andreas Faye (eller noen annen) har skrevet om affæren.

Jeg er også oppmerksom på enkelte skrifter som lokalhistorikere i Øyestad har skrevet om dette. Blant annet har Klemmet Hammen vært inne på temaet ved flere anledninger. Men jeg har ennå ikke funnet referanser som gir tilleggsinformasjon utover det Bentzen dokumenterer og Faye forteller.

Dette heftet er scannet inn med en Agfa StudioScan IIsi fargescanner, og tekstgjenkjenningen er gjort med OCR-programvaren Recognita versjon 3.2 fra Recognita. Skanning, korrekturlesing og formatering i HTML er gjort av undertegnede i slutten av august 1997.

Korrigeringer som jeg har gjort i forhold til 1925-utgaven:

Bruken av kursiv skrift synes meg å være tilfeldig. Jeg har imidlertid beholdt dette, selv om jeg har vanskelig for å forstå forfatterens beveggrunner ved endel av uthevingene. Endel uthevinger i boken er satt med sprerret skrift, jeg har beholdt dette som «strong» i HTML.

Originalen bruker som anførselstegn dobbeltkomma for å starte sitat, og hevede opp-ned komma for å slutte. Dette er vel i tråd med dansk og eldre norsk typografi. Jeg har valgt å bruke doble vinkelhaker som anførselstegn.

Enkelte steder i teksten er jeg usikker på om det er feil eller ikke, stort sett har jeg da latt det stå som i boka. Dette gjelder:

Forfatteren bruker hovedsaklig navneformen «Hougerød», som er den gamle skriveformen. Datiden uttale (og dagens skriveform) er «Haugerød», og denne formen er benyttet av forfatteren én gang. Jeg har rettet det til «Hougerød» for konsistensens skyld.

Siste referanse til «Anne» i avsnittet som starter «Denne Samtale fandt Sted...» står i originalteksten som «Anna», men det må være en feil, siden det ikke er nevnt noen person med navn Anna annetsteds i originalen.

Takk til min arbeidsgiver, Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap (IDI) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) for at jeg fikk bruke deres skanner og OCR-programvare til dette mitt private hobby-prosjekt.

Trondheim, 24. januar 1998
Anders Chrisensen
http://www.idi.ntnu.no/~anders